- Hewins-saken. Den britiske journalisten
Ralph Hewins (1909—85) utga våren 1965
biografien Quisling — Prophet without
Honour. Boken ble positivt anmeldt som en
velkommen revisjon av det tradisjonelle
Quisling-bildet i The Times Literary Supplement (TLS) 6.5.1965, og senere i flere britiske og amerikanske aviser. I Norge vakte
den derimot forferdelse. Quisling ble fremstilt som klartskuende idealist, nordmenn i
sin alminnelighet som urealistiske og hevngjerrige. Annæus Schjødt, aktor i Quislingsaken 1945, karakteriserte boken som "frekk
historieforfalskning", og Johs. Andenæs
påpekte en rekke feilaktige og uheldige formuleringer. Det samme gjorde historikerne
Magne Skodvin og Olav Riste, den siste i
flere leserbrev til TLS. Inntrykket av reaksjon
fra det offisielle Norge ble forsterket da justisminister O.C. Gundersen rykket ut mot
denne «historieforfalskning», samtidig som
han forsikret at Justisdep. forberedte injuriesøksmål i England. Saken kom opp i Stortinget, og den ble også håndtert av Utenriksdep. som et tilfelle av meget uheldig Norgesomtale. Som en motvekt ble Andenæs, Riste
og Skodvin bedt om å gi en korrekt fremstilling for det internasjonale publikum; resultat
ble Norway and the Second World War fra
1966, som senere er kommet i flere nye utgaver.
- I 1966 utga Hans S. Jacobsen en norsk
oversettelse av biografien. Stortingsrepresentant Sverre Løberg kalte den norske utgiver
«en kvalifisert (grov) forfalsker av denne del
av Norges historie», og Jacobsen svarte med
injuriesøksmål. Saken verserte for Oslo
byrett våren 1969, i en omfattende prosess
der NS-argumentene mot rettsoppgjøret og
skyldsspørsmålene fra krigen kolliderte mot
det offisielle syn over bred front, fra spørsmålet om kapitulasjonen 10.6.1940 til Quislings rolle, NS, jødene og fangebehandlingen
etter krigen. Saken endte med at Løberg ble
frikjent, også i Høyesterett. Hewins’ bok og
saken om den bidro utvilsomt til å stimulere
debatten om rettsoppgjøret.
Se også: Jacobsen, H.S.; Schjødt, A.; rettsoppgjøret; Skodvin, M.; Wiesener, A.
Litt.: R. Hewins: Quisling — Prophet without Honour,
1965, ds. Profet uten ære, 1966, J. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Norsk Rettstidende 1970.
HFD
Heydrich, Reinhard (1904-42), SS-
Gruppenführer, Chef der Sipo und des SD.
Født i Halle, Sachsen, var marineoffiser, men
ble avskjediget pga. en kvinnehistorie. S.å.
meldte han seg inn i NSDAP og SS, og som
Himmlers høyre hånd ledet han fra 1934 oppbyggingen av det politiske politiet i hele
Tyskland. I 1939 ble han sjef for Reichssicherheitshauptamt, som omfattet sikkerhetspolitiet, kriminalpolitiet og SD.
- Heydrich var en kald teknokrat som uten
tegn på samvittighetsskrupler iverksatte Det
tredje rikets massemord på jødene og andre
folkegrupper og forfølgelsen av politiske
motstandere. Han så flott ut, høy og lys og
rank, var en glimrende fekter, rytter og pilot
og dertil en begavet fiolinist. "Det blonde
bestet" ble han kalt.
- Han deltok som jagerflyger i Norge i mai-juni 1940, stasjonert ved Kristiansand, og
fløy også på østfronten de første 6 ukene av
angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.
- De første dagene av september 1941 var
Heydrich i Oslo, besøkte Terboven på Skaugum og bivånet sammen med ham en sportsfest på Bislett 4.9. 7.9. avla han Grini et
besøk, alle fangene måtte stille opp og ta
luene av for ham. Han var reist hjem igjen da
Terboven erklærte unntakstilstand i Oslo og
Aker 10.9., men mange nordmenn har ment
at Heydrichs besøk hadde sammenheng med
terroren. Under rettsoppgjøret forklarte Sipo-
folk at besøket hadde vært en ren rutineinspeksjon av politiet.
- 27.9.1941 ble Heydrich utnevnt til stedfortredende Reichsprotektor i Böhmen og Mähren, med sete i Praha, hvor han 27.5.1942 ble
utsatt for et attentat av tsjekkiske agenter
utdannet i Storbritannia. 4.6. døde han, og
tyskerne tok fryktelige represalier; to landsbyer ble utslettet og alle menn over 16 år
skutt, 1331 tsjekkere ble henrettet i Praha (av
dem 201 kvinner), og Goebbels lot henrette
152 jøder i Berlin.
Se også: Gestapo; Himmler, H.; Terboven,
J.; unntakstilstand.
BN
HHI (Hjemmefrontens historieinstitutt), ble opprettet sommeren 1945 på initiativ av professor Sverre Steen. HHI tok seg av
innsamling og registrering av historiske data
fra motstandskampen, og eksisterte til sommeren 1948. Instituttet ble ledet av Magnus
Jensen og flere andre historikere var medarbeidere. Arkivalia etter HHI er i dag forvart
ved Norges Hjemmefrontmuseum og inneholder et betydelig materiale både om sivil og
militær motstand i 1940—45.
IK
Hildisch, Carl Dietrich (1867—1949),
NS-politiker, president i Norges Industriforbund fra 26.2.1943, visepresident i Norges
Næringssamband 1.5.1943. Ingen dom i
landssvikoppgjøret pga. høy alder og sykdom.
- Hildisch var født i Norge av tyske foreldre.
Han var innom NS i 1933, men ble ikke aktiv
i partiet før han meldte seg inn igjen høsten
1940. Alt fra mai 1940 hadde han begynt å gi
det tyske Sipo opplysninger om personer i det
norske næringslivet. Denne virksomheten
fortsatte til 1942. I 1940 innsatte Terboven
ham som forvalter for De-No-Fa Lilleborg,
en bedrift Hildisch hadde vært med på å
stifte. I februar 1943 ble den gamle ledelsen i
Norges Industriforbund avsatt, og Hildisch
ble president i det nyordnede, NS-kontrollerte Industriforbundet. Den første tiden var
han svært aktiv, men etter hvert gled han i
bakgrunnen. Hildisch hadde under hele okkupasjonstiden nær kontakt med NS Ombudsmann for næringslivet, senere minister Alf
Whist, og støttet helhjertet opp om Whists
næringspolitiske linje.
Se også: Norges Næringssamband; Whist, Alf.
Litt.: Didriksen, J.: Industrien under Hakekorset, 1987.
ØS
hilsen, gammel norsk. NS ønsket å innføre hilsenen «Heil og sæl» med oppstrakt
hånd i hele det norske samfunnslivet under
okkupasjonstiden. For partimedlemmer var
hilsenen obligatorisk. Spesielt ordet heil
(heill) var svært vanlig i hilsener i norrøn tid,
og også formelen "Heil og sæl" er veldokumentert i den norrøne litteraturen. Det uttrykker et allment ønske om lykke. Hva den oppstrakte hånden angår, het det i NS-litteraturen
at dette var måten fribårne nordmenn hilste
hverandre på i gammel tid. Å bukke, med hilsenen "God dag", var derimot et tegn på
underdanighet og underkastelse.
- Forsøket på å innføre NS’ gamle norske
hilsen var lite vellykket utenfor partiets egne
rekker.
ØS
Himmler, Heinrich (1900—45), var som
tysk Reichsführer-SS und Chef der Deutschen Polizei leder for Det tredje rikes mest
formidable terrorinstrument, med sitt hemmelige politi, sine velorganiserte, disiplinerte
og brutale militære avdelinger og sitt hovedansvar for bl.a. å sette ut i livet den fysiske
likvideringen av jødene.
- Samtidig var Himmler mer enn noen annen
i NSDAP-ledelsen en obskurantist, med
interesser som strakk seg fra vidløftige middelalderfantasier til den bisarre kosmiske
visjonen Welteislehre, ved siden av at han
viste personlighetstrekk som gjerne forbindes
med underordnede funksjonærer: en pertentlig ordenssans og en påfallende interesse for
byråkratiske enkeltheter i den daglige ledelsen av SS.
- Himmler ble sjef for SS i 1927, dengang en
ubetydelig og ubemerket livgarde for Hitler.
Gjennombruddet for Himmler som SS-sjef
og for hans organisasjons maktposisjon, kom
med det brutalt effektive oppgjøret med Ernst
Röhms SA i juli 1934. I 1936 ble han i tillegg
gjort til sjef for hele politiet i Det tredje rike.
- Himmler gikk i spissen for å utvikle nasjonalsosialismen i pangermansk retning. I hans
ideologiske forestillingsverden var raseperspektivet overordnet. Han bygde ut SS som en
intergermansk eliteorganisasjon — både dens
væpnede gren Waffen-SS og dens politiske
gren Allgemeine SS. Han besøkte Norge i
slutten av januar 1941 for å ta i ed de første
nordmennene som hadde meldt seg frivillig til
Waffen-SS. Han traff også andre nordmenn.
Biskop Berggrav, som møtte ham på Skaugum, fortalte senere at den tyske Reichsführer
som person hadde gjort et godt inntrykk.
- Annen gang Himmler besøkte Norge, tok
han i ed de første medlemmer av Norges SS
21.5.1941. På reisen tilbake fra Norge besøkte han frivillige norske soldater i Regiment Nordland. Norge spilte en ikke uviktig
rolle i Himmlers pangermanske forestillingsverden, og gjennom sjefen for SS-Hauptamt,
Gottlob Berger, fulgte han nøye med i utviklingen i NS og det norske SS.
- Mot slutten av krigen, og særlig etter det
mislykkede attentatet mot Hitler 20.7.1944,
fikk Himmler en stadig mektigere posisjon i
Det tredje rike. Men han sviktet sin fører — til
tross for SS-organisasjonens motto «Meine
Ehre heisst Treue» (Min ære er troskap). I
april 1945 sonderte han muligheten for separatfred med vestmaktene. Helt på tampen av
krigen ble han behørig avsatt fra alle sine
verv og eksldudert av NSDAP. 23.5.1945
begikk han selvmord etter å ha blitt tatt til
fange av britiske styrker.
Se også: Berger, G.; Fuglesang, R.J.;
Germanske SS-Norge; pangermanisme; Waffen-SS.
Litt.: Ackermann, J.: Heinrich Himmler als ideologe,
1970, Höhne, H.: Der Orden unter dem Totenkopf 1967.
ØS
Hirden, NS’sluttede avdeling og den særorganisasjon av partiet som under okkupasjonen ble vurdert aller høyest og gitt flest ressurser. Mens all tilslutning til partiet og organisasjonene ellers var basert på frivillighet,
ble medlemskap i Hirden gjort obligatorisk,
først i 1941 for alle mannlige partimedlemmer født 1920—24, så for alle mellom 18 og
30 og til sist, fra 1943, for alle 18—55 år. Teoretisk skulle dette bringe antallet hirdmenn
opp mot ca 30 000, men det lyktes aldri å få
rulleført mer enn godt 1/4.
- Hirden var organisert militært og besto av
Rikshirden, delt i fylking (divisjon), regiment, sveit (krets), tropp og lag; videre Hirden Flykorps og Hirdmarinen, begge opprettet 1942, samt Kvinnehirden, Guttehirden og
Småhirden. Øverste hirdsjef var Quisling selv;
utøvende Rikshirdsjef fra høsten 1940 Konrad
Sundlo med Orvar Sæther som stabsjef, deretter fra 1941 Oliver Møystad med Thorvald
Thronsen som stabsjef, fra 1944 Karl A. Marthinsen og etter ham Henrik Rogstad.
- Hirden var uniformert, men ubevæpnet, tilstrebet et soldatmessig ytre, men kom snart
prestisjemessig i skyggen av Waffen-SS’
norske avdelinger. Også til Germanske SS
Norge, kom Hirden i skarp motsetning. Hirdmannskapene ble offisielt definert som NS’
«politiske soldater» og som "en formasjon av
politiske aktivister", men det forble alltid
uklart hva oppgaven egentlig besto i. I 1930-
årene hadde Hirden tjent som ordensvakt for
partiets mange stormfulle møter og for så vidt
vært nyttig nok. Senhøsten 1940 kom det til
en serie fysiske konfrontasjoner mellom hird
og jøssingsungdom i skolegårder osv, som
kunne minne om slåsskampene i 1930-årene,
men episodene ble ansett uheldige for partiet,
og Hirden ble pålagt større varsomhet. Senere
under okkupasjonen ble Hirden en organisasjon på tomgang, opptatt av intern skolering,
hirdidrett, «hirdkunst» og leirliv, i påvente av
større oppgaver, noe som avleses i det
månedlige tidsskrift Hirdspeilet. Et Ideologisk månedshefte for Hirden ble også utgitt,
fra 1940 også den mer agitatoriske (og skarpt
antisemittiske) ukeavis Hirdmannen.
- De større oppgavene kom på slutten av
okkupasjonen. Etter den tyske opprenskningen i det norske politi i august 1943, oppsto behov for forsterkninger, og visse avdelinger av Hirden ble innkalt til våpenøvelser i
tysk regi for å kunne tjene som norsk reservepoliti. Deler av disse opplærte mannskaper
ble så våren 1944 oppsatt i en egen sluttet
avdeling, Hirden Bedriftsvern (HBV), snart
etter supplert med ytterligere en bevæpnet
avdeling, Hirden Alarmenheter (HAE). Forpleining og sold ble utredet over statsbudsjettet. Operasjonelt sto de til sammen 209.0
mann i HBV og HAE underlagt den tyske
politigeneral, men de kunne ikke innkalles
uten etter samtykke fra NS’ Fører.
- NS-ledelsen så i disse avdelingene kimen
til en ny, norsk verneplikthær, i første omgang utskrevet blant NS-medlemmer som avtjente hirdplikt. Det viste seg snart at selv
partimedlemmene betakket seg, og sendte utmeldingsskjema i stedet for ordrebekreftelse
når de mottok innkalling. Et forsøk i februar
1945 på å mobilisere Hirden i regulære bataljoner oppsatt én i hvert fylke, førte bare til at
en brøkdel av de innkalte møtte.
Se også: Bruun, B.; Germanske SS Norge;
Møystad, 0.; Marthinsen, K.A.; Thronsen,
T.; SS-skijegerbataljon "Norge".
Litt .:Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992.
HFD
Hirsch, Per von (1902—87), NS-jurist, fylkesmann i Nordland juli 1941—oktober 1942,
deretter ekspedisjonssjef i Finansdep. sentralavdeling og nær medarbeider av finansminister Prytz. Ved Prytz’ død ble Hirsch finansminister i den nasjonale regjering frem til frigjøringen; fremførte i denne periode bl.a. krav
om avskjedigelse av Statistisk Sentralbyrås
direktør Gunnar Jahn. Som kaptein i hæren
tiltrådte han offisersoppropet for Den norske
legion i juli 1941 og meldte seg til tjeneste på
østfronten. Idømt 20 års tvangsarbeid.
Se også: Jahn, G.;
Prytz, F.
HFD
Hitler, Adolf (1889—1945), Tysklands fører
og rikskansler, født i Braunau, mellom
Donau og Böhmen, i det multinasjonale
Habsburg-imperiet. I sin ungdom mottok Hitler sterke personlige og ideologiske inntrykk
i Wien og München, utmerket seg med en
glødende tysk nasjonalisme og en antisemittisme som antok patologiske former. Han var
frivillig under 1. verdenskrig, og etter krigen
ble han raskt en lederskikkelse i det høyrenasjonalistiske sektvesenet i Bayern. Spesielt
gjorde han bruk av sine helt usedvanlige
evner som politisk agitator og retoriker. Fra
første stund av bygde han opp en førerkult
rundt seg.
- Et farseaktig kuppforsøk i Bayern 1923
satte ham bare midlertidig tilbake. Først med
det økonomiske krakket i 1929 fikk hans
nasjonalsosialistiske arbeiderparti vind i seilene som brakte ham til makten i Tyskland
30.1. 1933.
- Som fører og rikskansler gikk Hitler omgående i gang med å omdanne det tyske
samfunnet. Tyskland ble politisk og ideologisk ensrettet, politiske partier og andre rivaliserende organisasjoner forbudt, en statlig
terror preget hele samfunnslivet, mange mennesker ble arrestert og satt i konsentrasjonsleir av rasemessige eller politiske grunner.
Samtidig la Hitler vekt på å sikre lydige tyske
borgere arbeid og sosiale goder. Dette lyktes
langt på vei takket være en statlig dirigert
økonomi, etter hvert supplert av en kraftig
opprustning. Utenrikspolitisk skaffet Hitler
seg store triumfer i 1930-årene ved å inkorporere Østerrike, Memelland og den sudettyske
delen av Tsjekkoslovakia i det tyske rike.
Hans ikke-angrepspakt med Sovjetunionen i
august 1939 var også et diplomatisk mesterstykke.
- Historikerne diskuterer fortsatt om Hitler
var en sterk eller svak diktator. Det er også
uenighet og uklarhet om den konkrete rollen
han spilte i jødeutryddelsene under krigen.
Mye av denne uenigheten har sammenheng
med at Hitlers tredje rike administrativt var
bygd opp i stor hast, med uklare kommandolinjer mellom parti og stat og mellom partiinstanser innbyrdes. Det administrative kaoset
var delvis tilsiktet fra Hitlers side.
- Det lå i Hitlers perspektiv at tyskerne
måtte skaffes livsrom ved ekspansjon østover. Norge hadde derfor minimal plass i Hitlers politiske, ideologiske og strategiske
betraktninger. Men etter at han hadde møtt
Quisling i Berlin i desember 1939, endret
dette seg. Besøket ga ham åpenbart impulser
til å planlegge et strategisk fremstøt mot
Norge. Senere beskyttet Hitler ved flere
avgjørende anledninger Quisling, og mottok
ham flere ganger enn noen annen kollaborasjonspartner. 9.5.1940 utstedte han en ordre
om frigivelse av norske militære krigsfanger,
der det het at den norske soldat hadde kjempet ærerikt, med åpent visir. Sommeren 1943
mottok han Knut Hamsun. 22.1.1942 kalte
Hitler Norge krigens «Schicksalszone» —
skjebnesone. Han var overbevist om at de
allierte ville forsøke å avgjøre krigen gjennom et angrep mot norskekysten, og rustet
opp det tyske kystforsvaret.
- I det okkuperte Norge utøvde Hitler sin
politiske myndighet direkte gjennom Reichskommissar Terboven. Da han ble utnevnt,
fikk han beskjed om å vinne nordmennene for
Hitler. Selv om dette ikke lyktes noe særlig,
fikk Terboven stort sett styre uten innblanding. Likevel fremgår det av Goebbels’ dagbøker at Hitler i økende grad var misfornøyd
med Terboven. Det finnes også enkelte
eksempler på direkte innblanding.
- I august 1942 tok Hitler en prinsippavgjørelse om at Norges fremtidige stilling rettslig
og politisk først skulle avgjøres etter at krigen
var slutt. Dermed torpederte han Quislings
ønske om fredsavtale og et suverent NS-styre
i Norge. Et år senere, i september 1943, fikk
Quisling et slags plaster på såret, i form av at
Hitler lot offentliggjøre et «frihetsbrev» til
Norge. Dette brevet fikk ingen praktisk
betydning.
- Uansett hvordan Norges stilling formelt
ville blitt etter en tysk seier: Det var utvilsomt
Hitlers hensikt å beholde permanente militære baser i Norge, bl.a. ble det lagt konkrete
planer om en storstilt utbygging i og ved
Trondheim. Hitler besøkte aldri Norge offisielt. Men 12.4.1934 var krigsskipet Deutschland inne i Sognefjorden, uten å legge til
kai. Fra skipet kunne mannskap og passasjerer bl.a. betrakte Fridtjof-statuen i Vangsnes,
reist i 1913 som en gave til det norske folk fra
den tyske keiser Wilhelm 2. Om bord var keiserens etterfølger Adolf Hitler.
Se også: Festung Norwegen; Himmler, H.;
nasjonalsosialisme; pangermanisme; Quisling, V.
Litt.: Bullock, A.: Hitler. Tyrannen og tyranniet, 1970,
Hitler, A.: Mein Kampf(1925/26, dansk utg. er tilgjengelig), Zitelmann, R.: Adolf Hitler, 1989.
ØS
Hjelle, Eivind Otto (1897—1978), norsk
offiser og en av initiativtakerne til etterretningsorganisasjonen XU.
- Hjelle, født i Bergen, var kaptein og adjutant i Kongens Garde da krigen kom. I
februar 1941 fikk han en proformastilling
som luftvernkonsulent i Norsk Sprængstoffindustri og kunne reise rundt i landet og
inspisere sprengstoff- og ammunisjonslagre.
Sammen med major Hagle fikk Hjelle ansvaret for etterretning i det tidlige Milorg, og
via professor Hjalmar Broch fikk han kontakt
med en etterretningsgruppe som studenter
drev. Høsten 1941 flyktet Hjelle via Sverige
til Storbritannia, hvor han først var nestkommanderende ved Den norske brigade og
en periode i 1942 sjef for Kompani Linge.
Høsten 1942 ble han sjef for Krigsskolen i
London. Hjelle ble major i 1942 og oberst i
1946.
Se også: Kompani Linge; XU.
BN
Hjelmen, Martin (Rasmussen) (1905—
44), sjømann og kommunistisk organisator
før 1935. Leder av den norske avdeling av
Wollweber-organisasjonen 1936—38. På oppdrag fra Ernst Wollweber bygde han opp
organisasjonens grupper i Norge og Sverige i
1936—37, og la dermed grunnlag for den
kommunistiske sabotasjevirksomheten senere
under krigen. Det er antatt at han i Oslo havn
organiserte sabotasjen av det tyske skip
Claus Böge, som ble sprengt og sank ved
Horns rev 19.3.1938. Hjelmen ble arrestert i
Ångby ved Stockholm 10.2.1940, under
arbeidet med å organisere sabotasje bak de
finske linjer under Vinterkrigen. Han ble
idømt 8,5 måneds fengselstraff for bruk av
forfalsket reisekort, og etter soning ble han
utlevert av svenske myndigheter til Gestapo i
Norge. Han ble omgående overført til Hamburg og utsatt for omfattende og langvarig
tortur. Senere ble han sendt på fangearbeid og
27.1.1944 dømt til døden og halshogd i Brandenburg 30.5.1944. Omstendighetene rundt
utleveringen av Hjelmen ble utgangspunkt
for flere henvendelser fra norsk UD til svenske myndigheter etter krigen og ble behandlet
i den svenske parlamentariske granskingskommisjonen (Sandelerkommissionen) uten
å bli oppklart. Trolig var utleveringen et
resultat av en hittil ikke dokumentert overenskomst mellom svensk politi og Gestapo.
Se også: Osvald-gruppen; Sunde, A.; Wollweber, E.; Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud. L.: Wollweber-organisasjonen i Norge,
avh. 1994.; Madsen, P.: Nøytralitet og ettergivenhet,
TFAH/2 1982; Ulateig, E.: Raud krigar, raud spion,
1989.
LaB
hjemmeflåten, betegnelsen på de rundt
15% eller nesten 800 000 tonn av den norske
handelstonnasjen som befant seg innenfor
tysk eller tyskkontrollert område da kampene
i Norge var over i juni 1940. Hovedtyngden
av flåten var mindre skip beregnet for kyst-
og lokalfart. Hjemmeflåten som sysselsatte
rundt 11 000 personer, ble beskjeftiget i
norsk innen- og utenriksfart innenfor det
tyske maktområdet. På utgående var frakten
norske eksportvarer (fisk, malm, trelast og
papirprodukter) til Tyskland og på inngående
livsviktige forsyninger (kull, koks, bensin,
olje, korn, salt og fettprodukter) til Norge.
Fartøyene i kyst- og lokalfart sørget for gods,
passasjer- og postbefordringen langs kysten.
En betydelig del av hjemmeflåten ble i perioder beslaglagt av tyskerne og disponert av
Reichskommissariats Wirtschaftsabteilung.
Fartøyene fikk tysk besetning og seilte for det
militære og ulike foretak som Nordag, Organisation Todt og Transportflotte Speer. En
stor del av den øvrige flåten ble befraktet for
forsyningsmål av Statens Skipsfartsdirektorat
som sorterte under Sjøfartsdep. Store deler av
hjemmeflåten ble tvunget til å frakte tyske
soldater og materiell. Flåten var dermed en
del av den tyske krigføringen og ble med
visse restriksjoner et viktig alliert angrepsmål. Dette gjorde hjemmeflåten til landets
farligste arbeidsplass og både tapene av
materiell og menneskeliv var forholdsvis
større enn for uteflåten. Fra 10.6.1940 til frigjøringen totalforliste 237 fartøyer på til sammen ca. 285 000 bil., de fleste senket av allierte ubåter, fly og MTB’er. I alt mistet 1071
mennesker livet. I tillegg kom et stort, men
ukjent antall tyske soldater. 679 av de
omkomne var besetningsmedlemmer og 392
passasjerer. Hardest rammet ble Hurtigruten.
Den farefulle seilasen førte til flukt fra sjømannsyrket. Til tross for myndighetenes forbud mot å forlate yrket, oppsto det mannskapsmangel. Også rederne ytte motstand. I
likhet med sjømennenes sammenslutninger
ble Norges Rederforbund og andre redersammenslutninger nazifisert og flere redere
fengslet.
- Etter krigen ble hjemmeseilernes nasjonale
holdning trukket i tvil. Dette gjaldt særlig de
som hadde seilt på Tyskland. Hjemmeseilerne fikk problemer med å få sin krigsinnsats
akseptert på linje med uteseilerne. Dette førte
til forskjellsbehandling både mht. fastsettelsen av engangserstatning og krigspensjon.
Se også: Hurtigruten; Nordag; Organisation Todt; prisedom.
Litt.: Pettersen, L.: Hjemmeflåten — mellom venn og
fiende, Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 5, 1992.
AT
hjemmeflåten, den britiske, se
Home
Fleet.
hjemmefronten. Under okkupasjonen
ble «hjemmefront» brukt som en samlebetegnelse for all motstand mot den tyske okkupanten og NS. Så langt betyr «hjemmefront»
og «motstandsbevegelse» det samme. Men
ordet hadde også en videre betydning og
omfattet alle patriotiske nordmenn i det
okkuperte Norge enten de øvde motstand
eller ikke. Det felles fundament for hjemmefronten i den videste betydning av ordet var et
ønske om å bli kvitt tyskere og NS, tilslutning
til de alliertes kamp, oppslutning om kongen
og — mer nølende — regjeringen og et krav om
at det tradisjonelle demokratiet måtte restaureres. Motstykket til «hjemmefronten» var
«utefronten» som omfattet norske stridskrefter utenfor landets grenser, handelsflåten,
kongen, regjeringen og siviladministrasjonen.
- I den snevre betydning av ordet ble hjemmefronten etter hvert delt i sivil og militær
motstand. Den sivile motstanden må først og
fremst forstås som en reaksjon på et særtrekk
ved okkupasjonsregimet i Norge, nemlig at
innenlandske nasjonalsosialister fikk et grep
om regjeringsmakten og forsøkte å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon ovenfra. Særlig kjent er lærernes store aksjoner for
å hindre en nazifisering av deres yrkesorganisasjoner og av ungdomsoppdragelsen, biskopenes og prestenes løsrivelse av kirken fra
den nazistiske stat, og kampen mot Arbeidstjenesten og den sk. nasjonale arbeidsinnsats i
1944. Til den sivile hjemmefronten må også
regnes den illegale presse som danner en viktig kategori for seg.
- Den militære hjemmefront besto av Milorg
eller Hjemmestyrkene. Den sorterte under
Forsvarets Overkommando i London, skulle
først og fremst aksjonere i forbindelse med
sluttoppgjøret, men utførte fra våren 1944
også en del sabotasje og likvideringer. Den
fikk det meste av sine våpen fra Storbritannia
og ble instruert av soldater fra Kompani
Linge. Til den militære motstandsbevegelsen
kan også regnes XU og andre etterretningsorganisasjoner som samlet opplysninger om
tyskerne og formidlet dem til norske myndigheter i eksil.
- NKP fulgte sin egen linje på hjemmefronten. Det opprettholdt en illegal partiorganisasjon og motarbeidet NS, men først fra årsskiftet 1941/42 sluttet det opp om kongen, regjeringen og de alliertes krigføring. Deretter
gikk partiet inn for å prioritere løpende sabotasje og geriljakrig i motstandskampen og
etablerte sine egne sabotasjegrupper.
- Fra høsten 1943 eksisterte det et samlende
lederskap for hjemmefronten. Det besto av en
sivil ledelse som støttet seg på de to grupperingene Koordinasjonskomiteen og Kretsen,
og en militær ledelse. Våren 1944 lanserte
den sivile ledelse begrepet Hjemmefrontens
Ledelse for offentligheten.
Se også: illegal presse; Kretsen; London
Radio; Milorg.
0KG
Hjemmefrontens historieinstitutt,
se HHI.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|